# Kjeder du deg? Bra!

Hjernen har et eget nettverk som først våkner når du ikke gjør noe spesielt. Det rydder i minner, prøver ut fremtiden og ruger på idéer. Her er forskningen på hvorfor kjedsomhet er undervurdert og ett konkret grep du kan gjøre i dag.

Av Øyvind Østmo · Publisert 18. jul 2026 · Sist oppdatert 3. aug 2026 · https://www.balansebarn.no/artikler/kjeder-du-deg-bra

## Nettverket som våkner når ingenting skjer

Rundt årtusenskiftet la [hjerneforskeren Marcus Raichle](https://doi.org/10.1073/pnas.98.2.676) merke til noe rart. Folk som lå helt i ro i skanneren, uten en oppgave og uten stimuli, hadde ikke en stille hjerne. Et bestemt mønster av hjerneområder jobbet *mer* når folk «ikke gjorde noe». Han kalte det hjernens standardmodus («The default mode network»).

Det er dette nettverket som slår inn når blikket sklir ut av bussvinduet. Og det gjør alt annet enn ingenting:

- Rydder og sorterer minner, og fester det du har lært.
- Spiller gjennom fremtiden: samtalen du gruer deg til, planen for i morgen.
- Øver på å forstå andre. Dagdrømming er ofte små sosiale simuleringer.
- Ruger på idéer. Mange av de beste innfallene kommer ikke mens du jobber, men mens du venter på bussen eller står i dusjen.

> Hjernen bruker omtrent like mye energi når du stirrer ut av vinduet som når du løser mattestykker. «Hvilemodus» er målt til bare noen få prosent unna full jobbing. Den hviler ikke, den bytter oppgave.

## Hva forskningen faktisk viser

I et kjent eksperiment fra 2012 lot [psykologen Benjamin Baird](https://doi.org/10.1177/0956797612446024) folk jobbe med kreative oppgaver, ga dem pause og målte hva pausen gjorde. De som fikk en kjedelig, enkel oppgave i pausen, altså tid til å la tankene vandre, kom tilbake med målbart mer kreative løsninger på problemer de hadde sett før pausen. De som jobbet konsentrert i pausen, eller bare hvilte, fikk ikke den effekten.

Britiske forskere fant noe lignende i 2014: Voksne som først måtte gjøre noe ordentlig kjedelig, som å skrive av telefonnumre fra en katalog, ble etterpå mer idérike enn kontrollgruppen. Kjedsomheten så ut til å dytte hjernen over i dagdrømming, og dagdrømmingen gjorde jobben.

> Kjedsomhet er ikke et problem som skal løses. Det er ofte forarbeidet til en idé.

Og så var det studien som sier mest om oss voksne. [Forskere ved University of Virginia](https://doi.org/10.1126/science.1250830) ba folk sitte alene med tankene sine i et kvarter. Mange syntes det var så ubehagelig at de heller ga seg selv små elektriske støt enn å bare sitte der. 67 prosent av mennene og 25 prosent av kvinnene trykket på knappen.

## Hva betyr det hjemme hos dere?

Dette er ikke et argument for å romantisere kjedsomhet, eller for å nekte barn skjerm i bilen. Det er et argument for å slutte å behandle hvert ledige minutt som et problem. Barn som får kjede seg litt, uten at en voksen serverer underholdning, øver på noe de får bruk for hele livet: å være i eget hode.

Det vanskeligste er ikke barna. Barn gjør ikke som du sier, de gjør som du gjør. [Står du i kassakøen med mobilen oppe](/artikler/ta-tilbake-kontroll-over-ditt-eget-fokus#kontekst:Barn%20l%C3%A6rer%20ikke%20fokusvaner%20av%20foredrag), lærer de at ledige minutter skal fylles.

## Hjernen som aldri har fri

For mange barn er standarden nå at hjernen aldri er alene. Opp av senga, podkast på. Musikk på skoleveien, skjerm i pausene, lyd i bakgrunnen til leksene. Dette handler ikke bare om skjermtid. Det er _input_ hele tiden, til hvert eneste ledige minutt er fylt opp.

Og vi voksne er ikke nødvendigvis noe bedre. Ubehaget ved å være stille med egne tanker, det samme som fikk folk til å velge strømstøt i studien over, gjør at vi tetter hullene selv: podkast på kjøkkenet, radio i bilen, mobil i køen. Da får standardnettverket aldri gjort jobben sin. Verken hos oss eller hos barna.

> Kjedsomhet er ikke tom tid. Det er hjernens arbeidsrom. Barn som får kjede seg, øver på å være i eget hode.

Hjemme hos oss ble svaret inputfrie soner, faste tider som ikke bare er uten skjerm, men uten input i det hele tatt. Ingenting på. Ikke podkast i bakgrunnen, bare ro og egne tanker. Sonene er:
- Første time av morgenen, med unntak for kalenderen og skoleappene for å sjekke dagens plan
- Siste timen før legging (lær hvorfor i «Vitenskapen bak god søvn»)
- Alle måltider

Inputfrie måltider er greit nok når man er sammen og kan ha gode samtaler. Men har du prøvd å praktisere «mindful eating» helt alene? Sitter du og spiser lunsjen din i egne tanker, eller leser du nyheter eller scroller på [Instagram](https://www.balansebarn.no/apper-og-spill/instagram)? Jeg er «periode-dopamin-dranker» i lunsjen. Det har vært perioder der jeg har klart å bare ha fokus på maten og egne tanker, men det skal ikke mye til før jeg «belønner meg selv» med noen YouTube shorts. Ikkje bra.

En annen arena der vi har hatt mange gode samtaler og kreative innfall er på lange bilturer. Når bønnen om musikk kommer fra baksetet, svarer jeg noen ganger: «Nei, la oss se hva som skjer hvis vi kjeder oss litt først.» De første minuttene er ofte klaging. Så dør den ut. Og et par timer senere har vi hatt samtaler vi aldri ville fått ellers, og ledd av kreativt tull ingen av oss visste vi hadde på lager. Jobben min underveis er bare å stå i det, rolig og informativ, til virkeligheten senker seg og innvendingene stopper. Da begynner moroa.

## Dialogen med barna

«Hjernen din har en egen jobbemodus som bare starter når du kjeder deg litt. Da rydder den i alt du har opplevd, og finner på nye idéer. Så når jeg ikke redder deg fra kjedsomheten med en skjerm, er det ikke fordi jeg er slem. Det er fordi det faktisk er viktig å kjede seg.»

## Avsluttende tanker

Hos oss har dette temaet kanskje forårsaket mest irritasjon hos barna: «Jeg kjeder meg!»...«Bra! Det er så viktig å kjede seg. Vi gjorde det hele tiden da vi var små.» Men uten en god forklaring blir barna heller mer irriterte enn opplyste når du gjentar det mange ganger. Det var først nylig at jeg lærte meg _hvorfor_ selv og kunne forklare det på en god måte. Før det var det bare den «ting var bedre før»-følelsen som vi kanskje er den første generasjonen som til tider har rett når vi sier. Med gode forklaringer begynte budskapet å bevege seg fra å være irriterende til forståelig for barna.

Fire grep som ikke koster noe og ikke krever familiemøte.

- **Inputfrie soner** Velg én eller flere faste tider som ikke bare er uten skjerm, men helt uten input: ingen podkast, ingen musikk, ingen meldinger. Hos oss er det: den siste timen før leggetid, morgenen før skolen (kalender og skoleapper er greit, resten venter), måltider og deler av langturer i bil. Når klagingen kommer, stå i den, rolig og informativ. Den dør oftest ut, og det som kommer etterpå er gjerne overraskende bra.
- **Tre setninger som redder øyeblikket** Når «jeg kjeder meg» kommer, start med en av disse: - «Så fint, da er noe på vei.» - «Jeg kjeder meg også litt. Deilig.» - «Jeg er spent på hva du finner på.» Poenget er å la kjedsomheten stå ubesvart og uten aktivitetsforslag, gjerne med en forklaring på hvorfor det er en bra ting.
- **Ventetid uten skjerm, voksne først** Velg én fast ventesituasjon der mobilen din blir i lomma: kassakøen, venterommet, eller de fem minuttene før middagen er klar. Barna trenger ikke få beskjed om noe som helst, de kommer til å legge merke til det. Du kan også med jevne mellomrom forklare hvorfor du gjør det på den måten, eller bare la kommentaren falle: «Jeg bare kjeder meg litt. Det er helt greit.» Resten gjør hjernene deres selv.
- **Kjedelisten på kjøleskapet** Heng opp et ark: «Ting vi fant på da vi kjedet oss.» Hver gang kjedsomhet ble til noe, en hule, en tegning, en rar idé, skriver dere det opp. Etter en måned har familien sitt eget bevis på at kjedsomhet virker. Helt ærlig: Denne «gamification» av kjedsomheten har jeg ikke prøvd selv, men jeg syns det er en gøy idé. La oss prøve og se om det funker bra!

## Kilder

- [Raichle mfl. (2001): A default mode of brain function, PNAS](https://doi.org/10.1073/pnas.98.2.676) — Raichle og kolleger oppdaget at et bestemt nettverk av hjerneområder jobber mer når folk ligger i ro uten oppgave enn når de løser oppgaver. Artikkelen i PNAS ga nettverket navnet «the default mode network», hjernens standardmodus.
- [Baird mfl. (2012): Inspired by distraction. Mind wandering facilitates creative incubation, Psychological Science](https://doi.org/10.1177/0956797612446024) — Baird lot folk jobbe med kreative oppgaver og varierte hva de gjorde i pausen. De som fikk en enkel, kjedelig oppgave som lot tankene vandre, kom tilbake med målbart mer kreative løsninger enn de som jobbet konsentrert i pausen eller bare hvilte.
- [Wilson mfl. (2014): Just think. The challenges of the disengaged mind, Science](https://doi.org/10.1126/science.1250830) — Wilson og kolleger ba folk sitte alene med egne tanker i opptil et kvarter, uten mobil og uten noe å gjøre. Mange valgte heller å gi seg selv små elektriske støt enn å bare sitte der: 67 prosent av mennene og 25 prosent av kvinnene trykket på knappen.
- [Mann & Cadman (2014): Does being bored make us more creative?, Creativity Research Journal](https://doi.org/10.1080/10400419.2014.901073)