Slik lærer du barna å kommunisere godt i meldinger og sosiale medier
Barn får sjelden opplæring i den skriftlige samtalen, de bare kastes ut i den. Her er det jeg har brukt mest tid på å lære datteren min: hvilke beskjeder som fortjener stemme i stedet for tekst, de to spørsmålene som stilles før noe sendes, og avtalen som gjør at hun kommer til meg når noe er ubehagelig.
Samtaler på tekst kan være utfordrende. Tonefall, blikk og kroppsspråk forsvinner. Stillheten kan vare og skape usikkerhet den aldri gjør i person. Mottakeren leser med sin egen tone. Trender. Sjargonger. Emojis. Det er mye greier og til tider vanskelig å tolke det som kommer inn. Jeg har to råd som jeg har gjentatt utallige ganger til barna:
- Vanskelige ting tas i person, altså ingen krangling eller negative meldinger.
- Ingenting sendes uten et «ja» på to spørsmål: «Kunne du sagt det ansikt til ansikt» og «Kunne hvem som helst ha sett det?»
Vanskelige ting tar vi muntlig
Jeg har brukt mye tid på å lære datteren min én ting om meldinger: Er noe vanskelig, sårt eller viktig, tar vi det i en samtale. Muntlig og helst i samme rom. Tekst er til det nøytrale og det hyggelige: avtaler, tull, hjerter, «kommer om ti minutter».
En melding har ingen stemme, ingen pauser, ikke noe ansikt som viser at noe landet feil. Alt det som i en samtale forteller deg «dette var en spøk» eller «nå såret du meg», er strippet vekk, og mottakeren fyller hullene med sin egen tone. En nøytral melding leses sjelden nøytralt. Den leses med den følelsen mottakeren hadde fra før. Konflikt, kritikk og store følelser lander gjerne mye tryggere hvis man kan sitte sammen og justere samtalen etter signalene vi får fra den andre parten.
Når det er veldig vanskelige og såre temaer har jeg ofte hatt rollespill med barnet for å øve på samtalene. Det er en god måte å stille litt mer forberedt.
Psykologien har også satt navn på det motsatte problemet. Psykologen John Suler beskrev i 2004 hvordan vi bak en skjerm skriver ting vi aldri ville sagt med blikkontakt: Vi ser ikke ansiktet til den som rammes, svaret kommer ikke med en gang, og det kjennes mer som å skrive til en skjerm enn til et menneske. Han kalte det «online disinhibition». Barn skriver altså i en kanal som gjør det lettere å såre og lettere å bli såret på samme tid, og da trengs det opplæring.
Derfor begynner god digital kommunikasjon med kanalvalg. Neste gang du selv flytter en vanskelig beskjed fra tastaturet til telefonen, si det til barnet: «Dette er for viktig for tekst, jeg ringer i stedet.» Det er en lærdom barn forhåpentlig husker den dagen de selv sitter med en sint melding under tommelen.
Du plukker også garantert opp dårlig tone og konflikt i meldinger fra den ene eller andre parten på telefonen til barnet. Da er det verdt å levere den samme kjøreregelen, gjerne i forskjellige innpakninger, hver gang: «Hvis det du har å si ikke er hyggelig, snakk med meg først og så planlegger vi hvordan du kan ta det i en ordentlig samtale.»
Ikke skriv noe du ikke kunne sagt ansikt til ansikt. Ikke send noe du ikke kunne vist til hvem som helst.
De to spørsmålene før noe sendes
Hjemme hos oss skal alt som sendes ha et «ja» på to spørsmål.
- Kunne du sagt det ansikt til ansikt med mottakeren foran deg?
- Er du ok med at hvem som helst ser det? Ikke bare den du sender til, men læreren, bestemor, hele klassegruppa?
Det andre spørsmålet trenger sin egen forklaring, for barn flest tror de sender til én person. Sannheten er at alt som sendes kan kopieres videre av mottakeren, og at det skjer der man minst venter det. Den fortrolige meldingen er bare fortrolig så lenge vennskapet varer. Og skjermbilder finnes i alle apper, også de der meldinger «forsvinner». At meldingen slettes i appen, hindrer ingen i å ta skjermbilde først.
Poenget er ikke å gjøre barn redde for å skrive, men trygge på hva som tåler å bli skrevet. Testen tar to sekunder når den først sitter, og den sitter ikke etter én samtale. Den må gjentas, rolig og over tid, til spørsmålene stiller seg selv i det lille sekundet før tommelen treffer send.
To spørsmål før noe sendes: Kunne du sagt det ansikt til ansikt? Kunne hvem som helst ha sett det? Er svaret nei på ett av dem, sendes det ikke.
Åpen dør, åpent sinn og åpne armer
Det tredje jeg gjentar oftest, er en avtale: Er du usikker på noe du har lyst til å sende, eller har du fått noe som er ubehagelig, kom til meg så lover jeg å bare gjøre mitt beste for å hjelpe. To hoder er bedre enn ett når noe skjærer seg.
Sagt til barnet, uten noe foredrag rundt, kan avtalen være så enkel som: «Hvis du noen gang får en melding som er ubehagelig, eller om du er usikker på hvordan du skal skrive noe til noen, kan du alltid vise det til meg. Uansett hva det er så lover jeg å bare hjelpe. Selv hvis det er noe du er flau over eller om du eller noen andre har skrevet noe skikkelig kjipt, kommer du aldri til å få kjeft eller miste mobilen hvis du er åpen og ærlig med meg.»
Den avtalen er lett å si og til tider vanskelig å holde for den voksne. Kommer barnet med en stygg melding og det første som skjer er at du kjefter, ringer en annen forelder eller tar fra dem mobilen, har du lært barnet at det var dumt å si fra. Skal avtalen virke, må terskelen for å komme til deg være null: Pust, takk for tilliten og se på det sammen.
Når voksne og skolen skal kobles på
Det meste kan barnet håndtere selv, med deg i ryggen. Men noe skal et barn aldri stå alene med, og det skal barnet vite før det skjer:
- Truer noen, eller skriver noen at de vil skade seg selv eller andre? Hent en voksen med en gang. Slikt skal aldri veies og vurderes av et barn alene.
- Blir noen systematisk utestengt eller hetset i klassegrupper? Da gjelder det også skolen. Skolen har lovfestet plikt til å handle når en elev ikke har det trygt, og mobbing som skjer digitalt teller.
- Spres det bilder av noen som ikke ville dele dem? Si fra hjemme, og ofte til politiet. Tjenesten slettmeg.no hjelper gratis med å få fjernet innhold.
- Ber en fremmed eller en voksen om bilder, om hemmeligheter, eller om å flytte samtalen til en annen app? Avslutt samtalen og fortell det hjemme. Det er politiets jobb å vurdere slikt, aldri barnets.
Og forsikre barnet om at det å snakke med en voksen ikke er sladring, men å hjelpe, og at dere finner en smart måte å håndtere på der de ikke ender opp som «snitch» (eller «sladrehank» som vi kalte det i gamledager).
Bildene som aldri sendes
Dette er regelen uten gråsoner, og som alle regler trenger den en grundig forklaring til barna: Bilder i undertøy eller uten klær sendes aldri. Ikke til kjæresten, ikke til bestevennen, ikke til noen som lover å slette.
Grunnen er todelt. Den første kjenner du igjen fra sendetesten. I det øyeblikket et bilde er sendt, er kontrollen over det borte, og ingen løfter, ingen «forsvinner etter ti sekunder» og ingen forelskelse endrer det. Den andre er jussen: Bilder som seksualiserer noen under 18 år, er i utgangspunktet ulovlige å ta, ha og dele, også når det er ungdom som gjør det. Og å dele bilder som krenker andres privatliv er straffbart i seg selv. Politiet har en egen kampanje om dette, «Delbart?», nettopp fordi det går galt ofte nok til at de laget en.
Vel så viktig å få sagt til barna: det skjer likevel, og da er det viktig å si fra. Press og lureri er vanlig, skammen er stor, og nettopp derfor må døren hjemme stå helt åpen akkurat her. Et barn som presses til å sende bilder, er utsatt for noe, ikke skyldig i noe. Hjelpen finnes: foreldrene først, slettmeg.no for å fjerne, politiet når noen har gjort noe ulovlig.
Dialogen med barna
Under følger essensen av hva du bør få sagt, som du gjerne kan fylle ut med flere detaljer tilpasset alderen.
«Meldinger og bilder kan kopieres og spres videre, også de som forsvinner av seg selv. Derfor har vi to spørsmål før vi sender noe:
- Kunne du sagt det samme i person?
- Kunne hvem som helst ha sett det?
Vanskelige ting tar vi muntlig, for på tekst blir de ofte misforstått.
Bilder i undertøy eller uten klær sender vi aldri, samme hvem som spør, for ingen kan styre hvor et bilde havner.
Og er du usikker på noe, eller får du noe som er ubehagelig, kan du alltid få hjelp av meg og du vil aldri få kjeft for å være ærlig.»
Mine erfaringer og råd
Jeg har god erfaring med å teame opp med barna. Lære dem tidlig at vi er sterkere sammen når vi skal jobbe oss igjennom vanskelige dialoger.
Jeg anbefaler også å legge opp til gjennomgang av apper og dialoger med barna på digitale flater fra tidlig alder. De må lære at det ikke er kontroll eller straff som er målet med dette, men at de lærer og blir flinkere til å håndtere mer og mer på egenhånd. Målet ditt er å være en god guide. En lærer. En trener.
Si gjerne «Skriv et forslag selv først, så ser vi på det sammen.» før du foreslår noe. Hvis barnet står i noen store følelser, er rådet mitt alltid å vente til man har roet helt ned, kanskje også sovet på det, før det sendes noe.
Men det kan være nyttig å skrive ut alle følelsene sine til seg selv i kampens hete. Det er god terapi, og god lærdom å se hvor drøyt det man skrev kanskje ser ut etter man har fått summet seg.
Hjelper du barnet med å håndtere en kjip melding selv, står barnet sterkere neste gang, når du kanskje ikke er der for å hjelpe.
Verktøykassa
Fire verktøy du kan ta med hjem
Kjenner du en forelder med et barn som nettopp har fått sin første mobil eller sin første klassegruppe? Send dem denne.
Kilder
Kommentarer
Ingen kommentarer ennå. Si hva du tenker først.
TikTok
Roblox
Snapchat
Minecraft
Fortnite
YouTube
Mudita Kompakt
Kindle Scribe
Smiling Mind
Opal
Balance
Homie