Slik lærer du barna å kommunisere godt i meldinger og sosiale medier

Barn får sjelden opplæring i den skriftlige samtalen, de bare kastes ut i den. Her er det jeg har brukt mest tid på å lære datteren min: hvilke beskjeder som fortjener stemme i stedet for tekst, de to spørsmålene som stilles før noe sendes, og avtalen som gjør at hun kommer til meg når noe er ubehagelig.

Kortversjonen · 1 min

Samtaler på tekst kan være utfordrende. Tonefall, blikk og kroppsspråk forsvinner. Stillheten kan vare og skape usikkerhet den aldri gjør i person. Mottakeren leser med sin egen tone. Trender. Sjargonger. Emojis. Det er mye greier og til tider vanskelig å tolke det som kommer inn. Jeg har to råd som jeg har gjentatt utallige ganger til barna:

1. Vanskelige ting tas i person, altså ingen krangling eller negative meldinger.
2. Ingenting sendes uten et «ja» på to spørsmål: «Kunne du sagt det ansikt til ansikt» og «Kunne hvem som helst ha sett det?»

Se videoen, 1 min. Eller les hele, 10 min.

Hopp til verktøykassa: 4 verktøy for hverdagen ↓

Innhold

DelKopier lenke

Vanskelige ting tar vi muntlig

Jeg har brukt mye tid på å lære datteren min én ting om meldinger: er noe vanskelig, sårt eller viktig, tar vi det i en samtale. Muntlig og helst i samme rom. Tekst er til det nøytrale og det hyggelige: avtaler, tull, hjerter, «kommer om ti minutter».

En melding har ingen stemme, ingen pauser, ikke noe ansikt som viser at noe landet feil. Alt det som i en samtale forteller deg «dette var en spøk» eller «nå såret du meg», er strippet vekk, og mottakeren fyller hullene med sin egen tone. En nøytral melding leses sjelden nøytralt. Den leses med den følelsen mottakeren hadde fra før. Konflikt, kritikk og store følelser lander gjerne mye tryggere hvis man kan sitte sammen og justere samtalen etter signalene vi får fra den andre parten.

Når det er veldig vanskelige og såre temaer har jeg ofte hatt rollespill med barnet for å øve på samtalene. Det er en god måte å stille litt mer forberedt.

Psykologien har også satt navn på det motsatte problemet. Psykologen John Suler beskrev i 2004 hvordan vi bak en skjerm skriver ting vi aldri ville sagt med blikkontakt: vi ser ikke ansiktet til den som rammes, svaret kommer ikke med en gang, og det kjennes mer som å skrive til en skjerm enn til et menneske. Han kalte det «online disinhibition». Barn skriver altså i en kanal som gjør det lettere å såre og lettere å bli såret på samme tid, og da trengs det opplæring.

Derfor begynner god digital kommunikasjon med kanalvalg. Neste gang du selv flytter en vanskelig beskjed fra tastaturet til telefonen, si det til barnet: «Dette er for viktig for tekst, jeg ringer i stedet.» Det er en lærdom barn forhåpentlig husker den dagen de selv sitter med en sint melding under tommelen.

Du plukker også garantert opp dårlig tone og konflikt i meldinger fra den ene eller andre parten på telefonen til barnet. Da er det verdt å levere den samme kjøreregelen, gjerne i forskjellige innpakninger, hver gang: «Hvis det du har å si ikke er hyggelig, snakk med meg først og så planlegger vi hvordan du kan ta det i en ordentlig samtale.»

De to spørsmålene før noe sendes

Hjemme hos oss skal alt som sendes ha et «ja» på to spørsmål.

1. Kunne du sagt det ansikt til ansikt med mottakeren foran deg?
2. Er du ok med at hvem som helst ser det? Ikke bare den du sender til, men læreren, bestemor, hele klassegruppa?

Det andre spørsmålet trenger sin egen forklaring, for barn flest tror de sender til én person. Sannheten er at alt som sendes kan kopieres videre av mottakeren, og at det skjer der man minst venter det. Den fortrolige meldingen er bare fortrolig så lenge vennskapet varer. Og skjermbilder finnes i alle apper, også de der meldinger «forsvinner»: at meldingen slettes i appen, hindrer ingen i å ta skjermbilde først.

Poenget er ikke å gjøre barn redde for å skrive, men trygge på hva som tåler å bli skrevet. Testen tar to sekunder når den først sitter, og den sitter ikke etter én samtale. Den må gjentas, rolig og over tid, til spørsmålene stiller seg selv i det lille sekundet før tommelen treffer send.

Åpen dør, åpent sinn og åpne armer

Det tredje jeg gjentar oftest, er en avtale: er du usikker på noe du har lyst til å sende, eller har du fått noe som er ubehagelig, kom til meg så lover jeg å bare gjøre mitt beste for å hjelpe. To hoder er bedre enn ett når noe skjærer seg.

Den avtalen er lett å si og til tider vanskelig å holde for den voksne. Kommer barnet med en stygg melding og det første som skjer er at du kjefter, ringer en annen forelder eller tar fra dem mobilen, har du lært barnet at det var dumt å si fra. Skal avtalen virke, må terskelen for å komme til deg være null: pust, takk for tilliten, og se på det sammen.

Når voksne og skolen skal kobles på

Det meste kan barnet håndtere selv, med deg i ryggen. Men noe skal et barn aldri stå alene med, og det skal barnet vite før det skjer:

• Truer noen, eller skriver noen at de vil skade seg selv eller andre? Hent en voksen med en gang. Slikt skal aldri veies og vurderes av et barn alene.
• Blir noen systematisk utestengt eller hetset i klassegrupper? Da gjelder det også skolen. Skolen har lovfestet plikt til å handle når en elev ikke har det trygt, og mobbing som skjer digitalt teller.
• Spres det bilder av noen som ikke ville dele dem? Si fra hjemme, og ofte til politiet. Tjenesten slettmeg.no hjelper gratis med å få fjernet innhold.
• Ber en fremmed eller en voksen om bilder, om hemmeligheter, eller om å flytte samtalen til en annen app? Avslutt samtalen og fortell det hjemme. Det er politiets jobb å vurdere slikt, aldri barnets.

Og forsikre barnet om at det å snakke med en voksen ikke er sladring, men å hjelpe, og at dere finner en smart måte å håndtere på der de ikke ender opp som «snitch» (eller «sladrehank» som vi kalte det i gamledager).

Bildene som aldri sendes

Dette er regelen uten gråsoner, og som alle regler trenger den en grundig forklaring til barna: bilder i undertøy eller uten klær sendes aldri. Ikke til kjæresten, ikke til bestevennen, ikke til noen som lover å slette.

Grunnen er todelt. Den første kjenner du igjen fra sendetesten: i det øyeblikket et bilde er sendt, er kontrollen over det borte, og ingen løfter, ingen «forsvinner etter ti sekunder» og ingen forelskelse endrer det. Den andre er jussen: bilder som seksualiserer noen under 18 år, er i utgangspunktet ulovlige å ta, ha og dele, også når det er ungdom som gjør det. Og å dele bilder som krenker andres privatliv er straffbart i seg selv. Politiet har en egen kampanje om dette, «Delbart?», nettopp fordi det går galt ofte nok til at de laget en.

Vel så viktig å få sagt til barna: det skjer likevel, og da er det viktig å si fra. Press og lureri er vanlig, skammen er stor, og nettopp derfor må døren hjemme stå helt åpen akkurat her. Et barn som presses til å sende bilder, er utsatt for noe, ikke skyldig i noe. Hjelpen finnes: foreldrene først, slettmeg.no for å fjerne, politiet når noen har gjort noe ulovlig.

Under følger essensen av hva du bør få sagt til barna, som du gjerne kan fylle ut med flere detaljer tilpasset alderen.

Kommentarer

Ingen kommentarer ennå. Si hva du tenker først.

Bli enda klokere

Ta tilbake kontrollen over ditt eget fokus: bli «indistractable» — Les artikkelen

Foreldreguiden — Ta kurset

Hekta: psykologien som limer oss til skjermene — Les artikkelen

Kjeder du deg? Bra! — Les artikkelen

Les også

«Jada, masa»: gjentakelser som hjelper barna4 min →Barnet vil ha Snapchat fordi «alle andre har det». Hva gjør jeg?2 min →Når AI blir barnas fortrolige8 min →

← Til forsiden