Kjeder du deg? Bra!
Hjernen har et eget nettverk som først våkner når du ikke gjør noe spesielt. Det rydder i minner, prøver ut fremtiden og ruger på idéer. Her er forskningen på hvorfor kjedsomhet er undervurdert, og ett konkret grep du kan gjøre i dag.
Både barn og voksne må slutte å rømme fra det å kjede seg. Det er faktisk veldig viktig. Når du kjeder deg, skrur hjernen på et eget nettverk som sorterer minner og utforsker nye ideer. Når vi fyller hvert ledig minutt med input, skjer aldri dette. Finn fire gode løsninger nederst i artikkelen.
Nettverket som våkner når ingenting skjer
Rundt årtusenskiftet la hjerneforskeren Marcus Raichle merke til noe rart. Folk som lå helt i ro i skanneren, uten en oppgave og uten stimuli, hadde ikke en stille hjerne. Et bestemt mønster av hjerneområder jobbet mer når folk «ikke gjorde noe». Han kalte det hjernens standardmodus («The default mode network»).
Det er dette nettverket som slår inn når blikket sklir ut av bussvinduet. Og det gjør alt annet enn ingenting:
- Rydder og sorterer minner, og fester det du har lært.
- Spiller gjennom fremtiden: samtalen du gruer deg til, planen for i morgen.
- Øver på å forstå andre. Dagdrømming er ofte små sosiale simuleringer.
- Ruger på idéer. Mange av de beste innfallene kommer ikke mens du jobber, men mens du venter på bussen eller står i dusjen.
Hva forskningen faktisk viser
I et kjent eksperiment fra 2012 lot psykologen Benjamin Baird folk jobbe med kreative oppgaver, ga dem pause, og målte hva pausen gjorde. De som fikk en kjedelig, enkel oppgave i pausen, altså tid til å la tankene vandre, kom tilbake med målbart mer kreative løsninger på problemer de hadde sett før pausen. De som jobbet konsentrert i pausen, eller bare hvilte, fikk ikke den effekten.
Britiske forskere fant noe lignende i 2014: voksne som først måtte gjøre noe ordentlig kjedelig, som å skrive av telefonnumre fra en katalog, ble etterpå mer idérike enn kontrollgruppen. Kjedsomheten så ut til å dytte hjernen over i dagdrømming, og dagdrømmingen gjorde jobben.
Kjedsomhet er ikke et problem som skal løses. Det er ofte forarbeidet til en idé.
Og så var det studien som sier mest om oss voksne: forskere ved University of Virginia ba folk sitte alene med tankene sine i et kvarter. Mange syntes det var så ubehagelig at de heller ga seg selv små elektriske støt enn å bare sitte der. 67 prosent av mennene og 25 prosent av kvinnene trykket på knappen.
Hva betyr det hjemme hos dere?
Dette er ikke et argument for å romantisere kjedsomhet, eller for å nekte barn skjerm i bilen. Det er et argument for å slutte å behandle hvert ledige minutt som et problem. Barn som får kjede seg litt, uten at en voksen serverer underholdning, øver på noe de får bruk for hele livet: å være i eget hode.
Det vanskeligste er ikke barna. Barn gjør ikke som du sier, de gjør som du gjør. Står du i kassakøen med mobilen oppe, lærer de at ledige minutter skal fylles.
Hjernen som aldri har fri
For mange barn er standarden nå at hjernen aldri er alene. Opp av senga, podkast på. Musikk på skoleveien, skjerm i pausene, lyd i bakgrunnen til leksene. Dette handler ikke bare om skjermtid. Det er input hele tiden, til hvert eneste ledige minutt er fylt opp.
Og vi voksne er ikke nødvendigvis noe bedre. Ubehaget ved å være stille med egne tanker, det samme som fikk folk til å velge strømstøt i studien over, gjør at vi tetter hullene selv: podkast på kjøkkenet, radio i bilen, mobil i køen. Da får standardnettverket aldri gjort jobben sin. Verken hos oss eller hos barna.
Hjemme hos oss ble svaret inputfrie soner, faste tider som ikke bare er uten skjerm, men uten input i det hele tatt. Ingenting på. Ikke podkast i bakgrunnen, bare ro og egne tanker. Sonene er:
- Første time av morgenen, med unntak for kalenderen og skoleappene for å sjekke dagens plan
- Siste timen før legging (lær hvorfor i «Vitenskapen bak god søvn»)
- Alle måltider
Inputfrie måltider er greit nok når man er sammen og kan ha gode samtaler. Men har du prøvd å praktisere «mindful eating» helt alene? Sitter du og spiser lunsjen din i egne tanker, eller leser du nyheter eller scroller på Instagram? Jeg er «periode-dopamin-dranker» i lunsjen. Det har vært perioder der jeg har klart å bare ha fokus på maten og egne tanker, men det skal ikke mye til før jeg «belønner meg selv» med noen YouTube shorts. Ikkje bra.
En annen arena der vi har hatt mange gode samtaler og kreative innfall er på lange bilturer. Når bønnen om musikk kommer fra baksetet, svarer jeg noen ganger: «Nei, la oss se hva som skjer hvis vi kjeder oss litt først.» De første minuttene er ofte klaging. Så dør den ut. Og et par timer senere har vi hatt samtaler vi aldri ville fått ellers, og ledd av kreativt tull ingen av oss visste vi hadde på lager. Jobben min underveis er bare å stå i det, rolig og informativ, til virkeligheten senker seg og innvendingene stopper. Da begynner moroa.
Fire grep som ikke koster noe og ikke krever familiemøte.
Når «jeg kjeder meg» kommer, start med en av disse:
- «Så fint, da er noe på vei.»
- «Jeg kjeder meg også litt. Deilig.»
- «Jeg er spent på hva du finner på.»
Poenget er å la kjedsomheten stå ubesvart og uten aktivitetsforslag, gjerne med en forklaring på hvorfor det er en bra ting.
Kjenner du en forelder som har dårlig samvittighet for at barna kjeder seg? Send dem denne.
- Raichle mfl. (2001): A default mode of brain function, PNAS ↗
- Baird mfl. (2012): Inspired by distraction. Mind wandering facilitates creative incubation, Psychological Science ↗
- Wilson mfl. (2014): Just think. The challenges of the disengaged mind, Science ↗
- Mann & Cadman (2014): Does being bored make us more creative?, Creativity Research Journal ↗
Jeg er så enig at jeg kunne ha skrevet det selv!!
Kan jeg svare meg selv?
Kult det visst jeg ikke.