Hvorfor blir jeg så irritert på barna?

Irritasjon henger sammen med en forventning, sinne med et krav. Det beste rådet jeg har fått i livet, hørte jeg på radio. Her er rådet, det forskningen sier om hva du faktisk kan forvente av et barn på fire, ni og fjorten, og de fire måtene å møte irritasjonen på.

Kortversjonen

Se video (3 min)

Kortversjonen

Det beste rådet jeg har fått om irritasjon hørte jeg på radio: Blir du irritert, henger det sammen med en forventning. Blir du sint, henger det sammen med et krav. Hjemme er forventningen ofte satt på voksennivå, og barnet kan ikke nå den ennå. Du kan prøve å endre barnet, endre forventningen din, gå ut av rommet, eller fortsette å være irritert. Den andre er den sterkeste.

Hopp til verktøykassa: 3 grep for hverdagen ↓

Innhold

DelKopier lenke

Det beste rådet jeg har fått

Jeg hørte det på et radioprogram for mange år siden, og jeg har ennå ikke møtt noen som hadde hørt det før: Blir du irritert, henger det sammen med en forventning. Blir du sint, henger det sammen med et krav.

Du blir irritert på en som kjører litt rart foran deg. Forventningen din er at alle i trafikken skal kjøre perfekt, og det er en litt rar forventning. Du blir sur på mobilen som henger seg opp. Forventningen er at mobilen alltid skal virke feilfritt. Nesten hver irritasjon har en forventning under seg, og det er ganske morsomt å begynne å lete etter den.

Hjemme lever vi tettere på hverandre enn noe annet sted, så hjemme er det flest forventninger per kvadratmeter. Og de fleste av dem har vi aldri formulert, ikke engang for oss selv.

Trappen fra ønske til krav

Det finnes en trapp her, og den går oppover. Nederst står et ønske. Så kommer en forventning. Øverst står et krav. Hvert trinn har sin egen følelse: Et ønske som ikke blir møtt, gir skuffelse. En forventning gir irritasjon. Et krav gir sinne.

Si at du gjerne vil at niåringen setter tallerkenen sin i oppvaskmaskinen. Første gang er det bare et ønske: «Det hadde vært fint om du satte den inn selv.» Ikke sur, ikke irritert. Dagen etter står tallerkenen på benken, og du er kanskje litt skuffet over at hun ikke husket det. Så gjentar du det. Dag tre, dag fire, dag fem. Etter noen runder har ønsket blitt til en forventning. Nå forventer du at hun gjør det, for du har jo sagt det, og skuffelsen har blitt til irritasjon. Og har du sagt det førti ganger på tre uker og i tillegg har en dårlig dag, er du oppe på det øverste trinnet. «Nå har jeg sagt det førti ganger. Jeg krever at du gjør som jeg sier.» Da er du sint.

Det fine med trappen er at du kan se hvor du står. Kjenner du at du er skuffet, er du på det nederste trinnet, og da er det fortsatt bare et ønske. Kjenner du irritasjon, har ønsket blitt til en forventning. Og det er forventningen som er interessant, for den er din.

Hvorfor det koker oftest hjemme

Psykologen Theodore Dix oppsummerte forskningen på foreldres følelser i en gjennomgang i 1991, og modellen hans ligner rådet fra radioen ganske mye. Følelsene våre som foreldre utløses av hvordan barnets oppførsel treffer det vi selv vil og venter. Og samme oppførsel gir ulik følelse, avhengig av hva vi tror barnet kunne ha gjort. En tallerken på benken fra en som ikke klarer bedre ennå, er et faktum. En tallerken fra en som «vet godt at», er en provokasjon.

Der ligger nøkkelen, tror jeg. Med andre voksne setter vi forventningen etter det vi vet de kan. Med barna våre setter vi den ofte etter det vi selv kan. Vi forventer at hun husker tallerkenen fordi vi husker tallerkenen. Vi forventer at han legger fra seg mobilen når vi sier fra, fordi vi ville gjort det. Og så blir vi irriterte når en niåring ikke oppfører seg som en voksen.

Hva et barn faktisk kan

Så hva er det rimelig å forvente? Her har forskningen ganske tydelige svar, og de er mer tålmodige enn vi er.

Hjernen modnes bakfra og framover. Forskere ved det amerikanske National Institute of Mental Health fulgte 13 barn og unge mellom 4 og 21 år med MR-skanninger annethvert år i opptil ti år, og områdene som var sist ute, var de fremst i pannelappen. Det er dem vi bruker til å planlegge, holde igjen en impuls og bytte fra det vi har lyst til, til det vi må. Psykologene kaller det hjernens styringsfunksjoner, og de utvikler seg gjennom hele barndommen og langt inn i tenårene.

Arbeidsminnet, det du holder i hodet mens du gjør noe annet, vokser jevnt år for år. Susan Gathercole og kolleger testet rundt 700 barn mellom 4 og 15 år og fant en nesten rett linje oppover gjennom hele barndommen. Og det å huske å gjøre noe senere, som å sette inn tallerkenen etter maten, er en egen ferdighet. Forskerne kaller det prospektivt minne, og gjennomgangen av feltet viser at den henger tett sammen med hvor langt styringsfunksjonene er kommet. Med andre ord: Oppvaskmaskinen er en av de vanskeligste oppgavene du kan gi en niåring, nettopp fordi den skal huskes på egen hånd, på et annet tidspunkt, mens noe annet er mer spennende.

Det samme gjelder skjermen. Når du sier «Skru av nå» til en tiåring midt i en runde, forventer du at han skal avbryte noe hjernen hans er fullt opptatt av, på kommando, med den delen av hjernen som er sist ferdig. Det er en voksenforventning. Et barn som får vite når runden må være over, og får en liten buffer i tillegg, klarer ofte det samme uten at noen blir irriterte. Hele oppskriften ligger i gamingguiden.

Barnepsykologen Ross Greene har en setning jeg stadig kommer tilbake til: «Barn gjør det bra når de kan.» Når et barn ikke gjør det du har bedt om førti ganger, er det sjelden fordi det ikke vil. Det mangler noe, kanskje bare noen år.

Forventninger til voksne og forventninger til barn

Med en voksen kan du forvente det dere har avtalt. Sier partneren din at hun tar oppvasken, kan du forvente at det skjer og bli skuffet, kanskje irritert, hvis det ikke gjør det. Et løfte er noe man kan holdes til, og en voksen har utstyret til å holde det.

Med et barn kan du justere forventningen din så den passer alderen. En firåring kan rydde sammen med deg, ikke alene. En niåring kan huske tallerkenen når hun får en påminnelse, og av og til uten. En fjortenåring kan huske den selv, men ikke hver dag, og minst den dagen hun har hatt en prøve, en krangel og en time på en skjerm i strekk. Kanskje er det mest ærlig å tenke slik: Fram til barnet gjør det selv, er påminnelsen en del av jobben din, ikke et tegn på at barnet har sviktet.

Det betyr ikke at du skal slutte å si fra. Gjentakelsen er selve måten barn lærer på. Det betyr at du kan si det samme for førtiende gang fra det nederste trinnet i trappen, som et ønske og en påminnelse, uten at noe i deg har eskalert.

Fire måter å møte irritasjonen på

Det finnes fire måter å håndtere irritasjon på, og de fleste av oss bruker den som virker dårligst.

• Prøve å endre den andre. Det er det de fleste gjør først. Folk har en tendens til ikke å forandre seg, og barn forandrer seg i sitt eget tempo, ikke i ditt. Klarer du å få noen til å gjøre det annerledes, er det selvsagt supert.
• Endre din egen forventning. Den sterkeste. Hvis du forventer at folk i trafikken kommer til å kjøre litt rart, blir du kanskje ikke irritert lenger. Hvis du forventer at tallerkenen står på benken, og at det er du som minner på den fram til hun er tolv, er tallerkenen plutselig bare en tallerken.
• Fjerne deg fra det som irriterer. Ganske effektiv og litt drastisk, avhengig av situasjonen. Er det en jobb og kolleger du ikke holder ut lenger, og ingenting annet hjelper, er det et alternativ å bytte jobb. Hjemme betyr det noe mildere: gå ut av rommet, puste, komme tilbake. Barnet skal ingen steder, men du kan ta deg en tur på kjøkkenet.
• Fortsette å være irritert. Kanskje den aller vanligste. Gå rundt og være irritert og sint fordi verden og menneskene i den ikke gjør som du vil. Den er alltid tilgjengelig, og den koster mest.

Mitt mål er det stikk motsatte: å bruke de andre strategiene for å minimere irritasjon, aller mest ved å endre mine egne forventninger.

Et eksempel på justering av egen forventning: I et tidligere samboerskap var det en som hang ting på alle knagger og håndtak overalt, så det gikk ikke an å åpne et skap uten at det hang noe i veien. Jeg ble skikkelig irritert på det, lenge. Helt til jeg bestemte meg for å forvente at sånn kommer det alltid til å være. Hun gjør det ikke fordi hun ikke respekterer meg når jeg sier ifra, det er bare handlinger som hun helt tydelig ikke har et bevisst og kontrollert forhold til. Dette er en del av livet mitt, lev med det. Det var som en lysbryter i hjernen: Fra jeg bestemte meg for å forvente at hun fortsatte å gjøre det, ble jeg faktisk ikke irritert lenger.

Dialogen med barna

Barn lærer dette best ved å høre deg bruke det på deg selv, om sjåføren som kjører som en tulling eller appen som henger. Men den dagen du faktisk ble sur, er den beste anledningen av alle:

«Jeg ble irritert i stad, og det var ikke din skyld. Jeg forventet at du skulle huske tallerkenen helt selv, og det er kanskje for mye å forvente av en niåring. Så jeg kommer til å minne deg på det, uten å være sur, helt til du gjør det selv. Og neste gang du blir irritert på lillebror, kan du prøve det samme trikset som jeg. Prøv å tenke på hva du forventet, så kan du se om det er noe du kan endre på selv.»

Én ting bør være helt tydelig, både for deg og for barnet: Dette handler om småting og hverdag. Er noen slemme mot barnet eller gjør det vondt, skal ingen forventning justeres. Da skal det sies fra.

Barneversjonen av akkurat dette rådet, med Lego og en lillebror på tre som eksempel, ligger under Visdom-seksjonen i Balanseby: Irritert eller sint?

Vi forklarer alltid hvorfor: «Fordi jeg sier det» varer bare til du går ut av rommet.

Forventningen er det eneste i rommet du styrer

Jeg tror det er derfor rådet har holdt seg så godt. Det ber deg ikke om å være mer tålmodig, og det ber deg ikke om å senke kravene til barna dine. Det peker på det ene i rommet du faktisk har kontroll på: dine egne forventninger.

Og barna vokser inn i forventningene våre når de settes der barna er i sin utvikling. Niåringen som får påminnelsen uten irritasjon, blir en tolvåring som setter inn tallerkenen selv og som en dag står i sin egen gang og tenker «Jeg forventet at» når hun blir irritert på noe eller noen.

Kommentarer

Ingen kommentarer ennå. Si hva du tenker først.

Bli enda klokere (9)

Guide til barn og bruk av AI (KI) — Les artikkelen

Foreldreguiden om barn og teknologi — Ta kurset

Kjeder du deg? Bra! — Les artikkelen

Guide til barn og gaming (spilling) — Les artikkelen

Vitenskapen bak god søvn — Les artikkelen

Hekta: psykologien som limer oss til skjermene — Les artikkelen

«Jada, masa»: gjentakelser som hjelper barna — Les artikkelen

Ta tilbake kontrollen over ditt eget fokus: bli «indistractable» — Les artikkelen

Slik lærer du barna å kommunisere godt i meldinger og sosiale medier — Les artikkelen

Les også

Hvordan unngår jeg mas og sutring om skjerm?4 min →Hjelper det å ta mobilen fra dem?3 min →Når bør barnet mitt få sin første mobil?3 min →

Appguiden

når barnet spør om en app

TikTokRobloxSnapchatMinecraftFortniteYouTubeAlle apper og spill →

Anbefalte produkter

for en roligere hverdag

Mudita KompaktKindle ScribeSmiling MindOpalBalanceHomieAlle anbefalinger →

← Til forsiden